Spillet hans
Spillet hans ga meg gåsehud, trekninger i huden. Han spilte som om han, med saksofonens hjelp, skulle være i stand til å bryte gjennom muren, Gynthers mur, en hvilken som helst mur, gjennom tid og rom. Han spilte som om alle de klamme marerittene ethvert menneske ligger alene med om natten, alle de hemmeligheter og gåter vi sleper rundt på uten at vi selv er klar over det, alle de sene sinnsyke netter og alle de blå morgener et menneske rommer i seg, som om de alle hadde kommet frem i lyset, og som når det kom til stykket ikke var annet enn en gammel barnesang. Han spilte så snakket rundt bordene plutselig forstummet, så de dansende gikk i stå, så bartenderen plutselig grep seg i å stirre på flasken han hadde i hånden og ikke kunne huske hvorfor og hvem som skulle ha den. Han spilte så det hørtes ut som om tonen hans skulle trenge gjennom Rodby, gå tvers over havn og hav til et land ingen visste om eller hadde hørt om før. Fra side 126 i Mord i Paradis av Dan Turèll. Je...
