Med ett er det som om hele kroppen hennes fylles av et sterkt, varmende, kilende lys. Hun vet med en gang hva det er som skjer. En sjel har fløyet inn i underlivet hennes og bosatt seg der, hun er svanger.
Det legemlige liv var uhjelpelig, smittet med ufred; i den verden hvor menneskene blandet sig, avlet nye ættledd, lot sig drive mot hinannen av kjødelig elskov og elsket sitt eget kjøtt, der kom hjertesorg og brutte voner så visst som rimet faller om høst; der både liv og død skilte vennene tilslutt så visst som vinteren skiller treet fra bladene.
Hun husket de hvasse, grå øinene - blikket like fast næsten til slutten. I det elendige legemet, som var begynt å oppløses alt, lyste ut av øinene hans pure og blanke sinn, inntil sjelen blev dradd hjem som en klinge blir trukket tilbake.
Det var som om hans egne livsrøtter skulde være tvunnet inn i søsknenes, etsteds dypt nede i muld og mørke. Hvert hugg som ramte den ene, det vonde som tæret på margen til en av dem, det fornam de alle-.
«Vet du hva indianerne trodde?» spurte Benjamin en kveld da de lå tett inntil hverandre ved bålet på noe elendig torv mens Brages knokler grodde sammen igjen. «De trodde at stjernene var leirbål som forfedrene deres tente i det hinsidige, i en annen verden.»
