Ofte, meget ofte, har jeg i de tidlige morgentimene før daggry trodd at jeg hørte Lullus klare bjelle, og i søvne har mitt hjerte løpt fullt av glede. Jeg har våknet i følelsen av at det skulle hende noe merkelig og deilig, nå med en gang. Når jeg da har ligget og tenkt på Lullu, har jeg grunnet på om hun ute i skogen selv har drømt om bjellen sin. Gikk det noen billeder av mennesker og hunder, liksom skygger over vann, gjennom det lille hodet hennes med de makeløse, store, mørke øynene og de fine ørene. Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om giraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg? Dirrer luften over sletten noensinne med en farge som jeg har hatt på, leker barne en lek hvor navnet mitt er med, kaster fullmånen en skygge som ligner min skygge, over innkjørselen til huset? Ser ørnene på Ngong ut etter meg? Jeg har aldri hørt fra Lullu.
Fra side 68 i Den afrikanske farm av Karen Blixen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar