elven
Jeg lukket øynene et par minutter mens hodet vekselvis hamret og stilnet. Da jeg åpnet dem, så jeg min gamle venn elven gli forbi utenfor vinduet. I motsetning til Allie hadde jeg fått et rom hvor jeg kunne se den, og den har aldri unnlatt å inspirere meg. Denne elven er en selvmotsigelse - hundre tusen år gammel, men fornyet ved hvert regnskyll. Jeg snakket til elven denne morgenen, hvisket så den kunne høre meg: «Du er velsignet, min venn, og det samme er jeg. Og sammen skal vi møte dagene som kommer.» Krusninger og bølger sirklet og vred seg som tegn på at de var enige, blekt morgenlys reflekterte den verden vi deler. Elven og jeg. Som flyter, vokser og trekker seg tilbake. Det å iaktta vannet er selve livet, tror jeg. Et menneske kan lære så mye.
Fra side 172 i Dagboken av Nicholas Sparks.
Det var et nydelig sitat om liv og vann, som jo er uløselig knyttet sammen :) Jeg har ikke lest noe av Sparks, det er tanken på hvor mye jeg tror han forsøker å få meg til å grine som hindrer meg i det ;)
SvarSlettJa, ikke sant.
SlettHaha, jeg har hørt rykter om at han er god på å få folk til å grine ja! Jeg gråt ikke av denne boken, men jeg gråt av filmatiseringen husker jeg :-)
Det er The Notebook, er det ikke? Den har jeg også sett, og grått av. Samme med A Day To Remember, den er vel basert på en annen bok av samme forfatter.
SlettThe Notebook ja.
SlettMener du A walk to Remember? Søkte den opp, har ikke sett den men noterer den. Jeg har ikke noe imot å grine, knis.
Hahaha, ja du har helt rett. Jeg lider nok av kulturell Alzheimer ;)
SlettDu var veldig nær da!
Slett