Gråte, gråte, gråte

«Hva kan det da skyldes at den romanen du arbeider med, etter sigende med handlingen lagt til Bengal, skal bli så lang? Over tusen sider!» sa hun bebreidende, som om han personlig var ansvarlig for nervesammenbruddet til den som skulle gi seg i kast med en fremtidig doktoravhandling. «Nei, jeg vet ikke hvordan det kan ha seg den ble så lang,» sa Amit. «Jeg er fryktelig udisiplinert. Men jeg kan heller ikke fordra lange bøker. Jo bedre, desto verre. Hvis de er dårlige, blir jeg andpusten bare av å holde i dem noen minutter. Men hvis dem er gode, blir jeg et selskapelig misfoster i dagevis, nekter å forlate rommet, sitter og skuler og freser om noen forstyrrer meg, hopper over bryllup og begravelser , gjør vennene mine til fiender. Jeg har fremdeles arrene etter Middlemarch.» 

«Hva med Proust?» spurte en litt forvirret dame som hadde begynt å strikke i samme øyeblikk som diktene var ferdige.Amit stusset over at noen kunne ha lest Proust i Brahmpur. Han hadde begynt å føle seg ganske opprømt, som om han hadde pustet inn for mye oksygen.  

«Jeg tror nok jeg hadde elsket Proust,» svarte han, «hvis tankene mine hadde lignet mer på Sundarbans - om de buktet og slynget seg, om de sugde til seg alt omkring dem, delte seg opp i stadig nye mønstre. Men som det nå en gang er , får Proust meg til å gråte, gråte, gråte av kjedsomhet. Gråte,» la han til. Han tidde et øyeblikk og sukket. « Gråte, gråte, gråte,» fortsatte han med ettertrykt. «Jeg gråter når jeg leser Proust, og jeg leser svært lite av ham.» 

Det oppsto en lamslått stillhet: hvordan kunne noen ha så sterke følelser for noe som helst? Den ble brutt av professor Mishra.  

«Nå er det selvfølgelig slik at mange av de varige monumentene i litteraturen er ganske, hva skal jeg si, omfangsrike.» Han smilte til Amit. «Shakespeare er ikke bare stor, men veldig, så og si.»

«Han ser bare stor ut i omfang. Og jeg har min egen måte å skjære ham ned på,» betrodde han tilhørerne. «Dere har kanskje lagt merke til at i de fleste av Shakespeares samlede verker begynner alle stykkene på høyre side. Noen ganger tar utgiverne og smetter inn et bilde på den venstre siden for å tvinge dem til det. Da tar jeg altså lommekniven og spjærer hele boken opp i noen og førti små hefter. Så kan jeg rulle sammen Hamlet eller Timon - og stikke dem i lommen. Og når jeg er ute og vandrer  - for eksempel på en kirkegård - kan jeg ta dem frem og lese dem. Det er lett både for tanken og armen. Jeg anbefaler det for alle. Jeg leste Cymbeline på toget hit, og det ville aldri ha gått på noen annen måte.»

Fra side 1262 i En passende ung mann av Vikram Seth. 

Jeg har også en 

bokblogg 

og en 

musikkblogg