bibliotekslukten

 

- Hva slags satans gifter skal jeg ta for å få slutt på angsten. Hvordan i helvete er det gått så langt. Iblant våkner jeg og skjønner det. Andre ganger er man i en slags koma. Eller er det selvbedrag når man ikke tenker? Tenk nå, jeg har ikke sett sola på åtte år. Jeg har jo selvsagt sett sollys fra vinduet, men den skinner aldri rett inn hit, og jeg har bare vært ute om natten. Eller nei, da jeg var i terapi, da gikk jeg til terapeuten, og da kunne det hende at sola skinte. Noen ganger ble jeg sittende i parken etterpå. Og leste i en bok. Der i nærheten er det et antikvariat, jeg gikk dit og kjøpte en pocketbok og gikk til parken for å lese. Jeg lengter etter lukten i antikvariatene. Men mest av alt lengter jeg etter sånne øyeblikk som når det er femten eller tjue minusgrader og sola skinner akkurat på den måten og snøen knirker under skoene slik den knirker i kulde. Og når man da går på biblioteket, der er det stille, kanskje høres det noen små lyder, rasling, dempede stemmer, hvisking, og der kan man vandre hele formiddagen mellom fulle hyller og i tomme ganger. I bibliotekslukten. 

Fra side 169 i Baby Jane av Sofi Oksanen.