et høyst besynderlig tungsinn

 

 

Han vandret omkring uten mål og med. Solen gikk ned. I den senere tid hadde et høyst besynderlig tungsinn tatt til å gjøre seg gjeldende hos ham. Dette tungsinnet var ikke særskilt smertelig, det hverken etset eller brente, men det var en fornemmelse som syntes å utstråle noe bestandig og evig, det sto en forutanelse av en endeløs rekke av håpløse år ut fra denne kolde, drepende melankoli, en forutfølelse av en evighet «på en arsjins rom».*Ved aftentid begynte denne fornemmelsen i regelen å plage ham ganske særskilt. 

*Arsjin, gammel russisk lengdemål, omtrent tilsvarende en alen (71, 12 cm). 

Fra side 599 i Forbrytelse og straff av Dostojevskij.