For jeg var alltid alene, Sofia, på skolen, gymnaset, universitetet, sykehuset, i ekteskapet, ensom med bøkene som jeg hadde lest i filler, med de pretensiøse og vulgære diktene mine, den ubendige trangen til å skrive og den ulidelige angsten for ikke å duge, for ikke å kunne overføre til ord alt det jeg hadde lyst til å brøle til alle de andre, og som var Jeg er her, Legg merke til meg, for jeg er her, Hør på meg selv når jeg tier, og forstå meg, men det går ikke an å forstå, Sofia, det som ikke blir sagt, folk ser på deg, forstår deg ikke, går sin vei, snakker med hverandre langt borte fra oss, glemmer oss, og vi føler oss som strendene i oktober, hvor ingen fotavtrykk syns lenger, en strand som havet kaster seg innover og slenger fra seg i en slapp og kraftløs arm.
Lest i Hinsides helvete av Antonio Lobo Antunes.
Kommentarer
Legg inn en kommentar