Denne natten hadde Wardes likevel håpet å få den søvnen som unnvek ham i Paris og i huset hans utenfor Cannes. Men her, etter å ha spilt, når han minst ventet det, mens han fremdeles tenkte; «Jeg sover ikke. Jeg kommer ikke til å få sove,» hendte det likevel at han sank, at han døde og til slutt vendte tilbake til lyset, dypt forundret over å ha fått sove.
Han sukket dypt, knuget puten, slo armene om den slik man klemmer seg inntil en venn, som et barn i ammens armer. Han lette etter det kjøligste stedet på det kalde lerretsstoffet, krøllet det i hendene, dyttet til det med pannen, kinnet, klemte øyenlokkene sammen, ventet tålmodig og håpet på mirakelet.
Men han sovnet ikke.
Fra side 71 i romanen Sjelenes herre av Irene Nemirovsy.
Kommentarer
Legg inn en kommentar