Det var sviket

Jeg vet ikke hvordan andre gjør det, men jeg har etter hvert lagt meg til tre teknikker for å holde ut tilværelsen. Tre hovedteknikker. Det er ikke noe jeg har valgt, eller planlagt, jeg har bare blitt sånn over tid, men jeg forholder meg til dem i nesten alt jeg gjør. 1. Jeg er ikke redd for å dø. Skulle det butte imot på et eller annet kan jeg alltid sette meg ned og tenke: «okay, hva er det verste som kan skje?» At jeg skule dø? Da er det strengt tatt heller ikke noen krise, for det er jeg ikke redd for.2. Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forsvare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små diktafonkasetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg. 3. Jeg har ingen fornemmelse av tid. Et eller annet sted på veien har jeg rett og slett mistet den. Jeg vet hva jeg ikke har gjort, med andre ord det jeg skal, så jeg flytter med kontinuerlig forover, men det som har vært, det glemmer jeg. Eller, det er ikke helt riktig det heller, for jeg husker stort sett hva jeg har gjort. Jeg vet bare ikke når. Hvis noen spør meg hva jeg gjorde for en uke siden, så må jeg gjette. Eller bla i den 7. sansen min. Alt jeg angrer på blir dermed på en måte borte. Det befinner seg liksom på samme sted. Før. I den store haugen av alt som har vært, og som jeg aldri behøver å befatte meg med igjen. 

Fra side 5 i På vegne av venner av Kristopher Schau.