Det var sviket

Den ærefulle grav og Sigismunds hedrende gravtale, det var ikke den største ære som ble Notler bevist. Nei, det var en enda større: I mange år framover, når heggen blomstret, kom almuens barn med heggeblomst og løv og la på hans grav. Og så kunne de bli stående rundt graven og fortelle hverandre om Notler. Notler som ga bort alle skillingene sine - - - men den Notler som satt på skjentestuen og som sjanglet full hjem i den årle morgenstund for å sove rusen av seg, støttende seg til en tynn stokk som skalv omkapp med hans tynne, dirrende ben, den Notler var det ingen som husket mer. Han var glemt.  

Og i de store barneøyne var det ingen tårer og ingen sorg å se, kun glede. 

Fra side 562 i Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.