Det var sviket

Han forsøkte fåfengt å feste oppmerksomheten sin på forretningsyrket sitt; den hadde ankret op ved dette emnet som alltid forfulgte ham; den vilde ikke holde fast på noen annen tanke. Som en forbryter hadde vært lenket i en fjetret båt på en dyp klar elv, dømt til alltid å se, samme hvor mange mil vann flommet forbi ham, liket av den medskapningen han hadde druknet, se det ligge på bunnen, urørlig, og uten omskifte, undtagen det at strømhvirvlene gjorde det bredt eller langt, nu som det videt seg ut, nu som det skrumpet sammen det fryktelige risset; sånn var det med Arthur; under de skiftende strømmene av gjennemsiktige tanker og fantasier, som kom og gikk, fulgt av andre som gikk så fort de kom, så han, stiv og mørk, ikke til å rugge fra stedet, den ene tingen han forsøkte av all sin makt å fri sig for, og som han ikke kunde flykte fra. 

Fra side 303 i Vesle Dorrit, Del 2 av Charles Dickens.