Verre baksetepassasjer enn Didier hadde jeg aldri opplevd. Han klamret seg så hardt til meg at det var vanskelig å styre Enfielden. Han hylte når vi nærmet oss en bil foran, og skrek når vi giret ned for å kjøre forbi. I skarpe svinge kavet han skrekkslagen for å rette seg opp der det var nødvendig å legge seg over for å klare kurven. Hver gang jeg stoppet ved et trafikklys, satte han begge føttene i bakken for å strekke beina og klage over kramper, og hver gang jeg dro av gårde igjen, slepte han føttene i gata og sprellet for å få dem på fothvilerne. Når en drosje eller en annen bil kom for nær, sparket han etter dem og hyttet rasende med knyttneven. Jeg estimerte at farene jeg ble utsatt for i løpet av halvtimesturen vår gjennom hissig trafikk, tilsvarte en måneds beskytning i Afghanistan.
Fra side 784 i roman Shantaram av Gregory David Roberts.
Kommentarer
Legg inn en kommentar