hodelykt

 Jeg går slik og hisser meg opp og når jeg møter den femte mosjonisten med hodelykt, eksploderer jeg. Jeg dytter ham ned i snøen og river av ham hodelykten og den absurd tunge batteripakken som hører med. Han har nok strøm til å gå til Nordkapp i flombelysning. Hva er dette for noe? roper jeg. Hva slags samfunn er det vi lever i når en stakkar ikke engang kan gå en kveldstur med sine egne tanker uten å bli forstyrret av mennesker som suser gjennom skogen med hodelykter? Selv ser jeg løypa og trærne helt tydelig. Du må da forstå at dette bærer galt av sted, sier jeg. Mosjonisten nikker spakt. Da forstår du sikkert også at jeg nå blir nødt til å konfiskere denne lykten, sier jeg. Han nikker igjen. Godt, sier jeg. Og jeg vil ikke se deg her ute med lykt en gang til. Og jeg liker heller ikke at du går så fort. Du får senke tempoet litt heretter. Har vi en avtale? Han beklrefter at vi har det. Deretter hjelper jeg ham på beina og børster av ham litt snø her og der, før jeg sender ham videre med et vennskapelig klaps på skulderen. 

Når folk bare blir forklart på en ordentlig måte hvorfor det de gjør er feil, så tar de det til seg. Det er tross alt et forsonende trekk. Den gode samtalen er ikke død. Og i skogen blir den på en måte ekstra god. 

Fra side 117 i Doppler av Erlend Loe. 

Jeg har også 

Bokblogg 

og 

musikkblogg