Angsten snek seg fra magen opp til hjertet og klemte det til det dunket så desperat at jeg spratt opp av sengen og ga meg til å marsjere frem og tilbake i rommet helt til morgenen fant meg i det ytterste mørket. I slike stunder tvilte jeg på at jeg noensinne ville bli sorgløs nok til å kunne sove skikkelig igjen. Tro aldri uten videre den mann som påstår at han er ulykkelig. Spør ham om han sover godt om natten. Hvis han svarer ja, er alt i orden. Mer behøver du ikke å vite.
Jeg ville aldri mer bli i stand til å sovne fullstendig. Jeg hadde mistet den kolossale selvsikkerhet som faktisk trengs hvis man skal kunne falle helt i søvn i menneskenes verden. Bare en sykdom, et feberanfall eller en annen konkret katastrofe kunne eventuelt gjøre meg tilstrekkelig likeglad og nøytralisere angsten, slik at jeg på ny kunne synke ned i naiv og guddommelig ro. De eneste tålelig gode dagene jeg kan huske å ha opplevd i disse årene, var da jeg lå i alvorlig influensa.
Fra romanen Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine
Kommentarer
Legg inn en kommentar