Skal jeg trekke fram noe av det jeg misliker aller mest med å leve, må det være all ventingen. Likevel er jeg alltid altfor tidlig ute, jeg blir tvunget til å vente konstant. Jeg tror faktisk at jeg kan anslå å ha brukt så mye som syttifem prosent av livet mitt på å vente. Vente på å kunne få gå. Vente på å kunne få spise. Vente på at dagen skal ta slutt. Eller vente på mennesker som ikke respekterer min tid.
Fra boka Evig søndag av Linnea Myhre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar