Det var sviket

Hvis Jeghan kunne ha ønsket seg hva som helst, hva ville han ha ønsket?
Stillhet? Stillhet, det er ro, det er et boblebad, det er gresset som gror, det er det som skjer i kjøleskapet når du har lukket døren og det lille lyset slukner. Kort sagt, stillhet er ingenting. Og vi vil så avgjort få mer enn nok av den intetheten når vi dør. Akkurat nå, følte Jeghan, var det noe helt annet som skulle til. Noe, samme hva det het, bare det nådde inn til hjertet, som gråten til en hval. Noe sterkt, noe tungt, farlig - men som likevel endte bra. Noe som kunne fylle sjelen hans, få den til å gå over sine bredder, men som også lot seg demme opp. Noe spennende, virkelig spennende, som kjærlighet eller en livsoppgave eller en ide som ville føre verden mange lysår fremover. Akkurat noe slikt var det han trengte. I det minste en, fortrinnsvis to, og det hastet. For i mellomtiden holder mannen på å krepere. Til tross for at han prøvde å opptre nonchalant, var situasjonen virkelig alvorlig.

Fra novellesamlingen Åtte prosent av ingenting av Etgar Keret.