Det var sviket

Han hadde møtt Jorge rett etter at han hadde flyttet til San Cristobal. Kristian hadde sittet ved det samme bordet som nå og sett utover havet, og Jorge hadde begynt å prate. Han laget kunst av plastflasker, mobiler som beveget seg, snurret rundt sin egen akse i vinden. Kristian hadde kjøpt en av dem og satt den opp på balkongen. Jorge la hatten i fanget mens han dro hånden gjennom den grå manken. Han hadde usedvanlig tykt hår, noe som på en underlig måte fikk ham til å se yngre ut. Som om håret bare hadde endret farge og ikke fulgt med mens resten av ham var blitt eldre og hadde endret karakter. Han var iført en grå jakke i et tykt stoff. Han hadde sydd den selv. På utsiden så den ganske alminnelig ut, bortsett fra det røde silkestoffet som stakk opp av brystlommen. På innsiden hadde han sydd på forskjellige lommer, en for penner og pensler. En større til skisser og notatbok. En annen som rommet en akvarellblokk i størrelse A5, et akvarellskrin og et lommekamera. Jorge hadde vist ham jakken første gang de møttes, i forbindelse med at han tok frem skisseblokken og laget en portrettegning av Kristian med en myk blyant. Det er for at jeg skal huske ansiktet ditt, hadde han sagt og presentert sitt bærbare atelier på innsiden av jakken. Skissen, derimot, viste han aldri frem. 

Fra side 290 i En mørkere himmel av Mari Jungstedt og Ruben Eliassen.