Krykker.

Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.  - Helvete! ropte pappa.  - Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.  - Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.  - Det var farlig! sa pappa. Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.  - Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han. Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket. 

Fra side 28 i Meg, meg, meg av Kjersti Annesdatter Skomsvold.